Har fått hvilt ut

Har nå sovet i 22 timer, å klar til å nøste litt i trådene etter G-Maraton.G-Maraton ble et kjempe slag i trynet for min del, en tøff start på mitt aller første langdistanseløp.

Turen over fra Skei til Astridbekken ble en av de finste naturopplevelsen man kan tenke seg.Starten gikk greit, men ble fire stopper på meg før jeg kom til Nisjuvannet, pga urutinerte ledere som bråstoppet for å drite, med linekluss som resultat.
Min hovedleder Panter hadde jeg satt bakerst, for å spare han til senere.Var fine spor fram til Fagerhøy, fra der til Børkdalsvegen var det sundkjørte spor og ganske så tungt føre.
Videre fra Børkdalsvegen til Espedalen var det greie spor, å for en natur. Har ikke hvert i dette område før, her var det fint.Det gikk smått, men det stresset ikke meg.
Jeg storkoste meg på sleden, mange hyggelige folk som passerte meg. Nr 39 Ronny Frydenlund passerte meg ganske tidlig i løpet, men nådde han igjen oppover bakkene til børdalsvannet,
det ga en ekstra piff på oss.Fikk såvidt hilst på denne hyggelige mannen da han bomet en røyk av meg når jeg passerte han.Var kjempe fint ned fra Bingsbu til Espedalen, fin utsikt ned til dalen.
Fra Espedalen til Astridbekken var ren plankekjøring, var deilig å komme hjem til Vestfjellet.Opp Vendlia gikk som en lek, hundene var på hjemmebane. Låg bak Heritier Pierre-Antoine oppover bakkene.
Både kjører og hundene var fristet til å svinge inn til Megrunnsbua, jeg måtte få hundene inn på sporet igjen da de ville inn på skutersporet til hytta.Fra Megrunn til synsgardsetra var det igjen litt sundkjørte spor, men ikke så veldig tungt.
Da vi kom inn på 5 mils traseen ut på stormyre økte farten merktbart, nå skal vi hjem tenkte hundene.Det gikk kjempe lett fram til Astridbekken.

Jeg satte nok ikke verdensrekkord på å stelle hundene på skjekkpunkt, jeg fikk høre av Per at jeg hadde brukt 55 minutter på det:)
Var bare de eldre hundene som hvilte godt, unghundene satt nå der å stirret.Jeg tok ut Ronja fra løpet, å vurderte også å ta ut Panter.Anita hadde kokt med seg pølser på termos til meg, det smakte veldig godt nå.Det var mange hyggelige folk å prate med på sjekkpunk, ble kjent mange nye folk.
Jeg tok med Panter ut fra sjekkpungt læll, noe som viste seg senere at jeg gjorde feil.
Det gikk greit å komme seg ut fra sjekkpunktet, å hundene hadde en fin fart mot Espedalen.
Det var mye vind og dårlig sikt opp ved Megrunn, men det var såpass godt stikket at det var greit å finne fram.
Da vi kom til vegpasseringen i Espedalen stoppet hundene rett ovenfor vegen, det virket som om de ikke ville mer. De trodde nok at de skulle hjem, da det er her vi pleier å ha bilen når vi skal til Megrunnsbua.Jeg fikk de igang igjen.
Det gikk greit videre opp bakkene helt til jeg hadde en liten stopp på hundene for å rette opp i en liten linekluss, da var det over og ut.Panter ville ikke mer, han nektet å gå en meter til.
Jeg gikk fram å pratet, koste og dullet med han, fikk han omsider på føttene igjen, men da hadde resten av spannet også satt seg ned.De ville rett og slett ikke være med videre mot Skei.
Tanken på å komme oss til Skei nå vart uaktuelt for oss, for å få en ny stopp oppå høgfjellet i den vinden som var nå ville jeg ikke risikere.
Jeg hadde en helvetes jobb med å få snudd spannet, mange av hundene måtte jeg løse fra spannet for å få snudd.Nå var spannet snudd og alt klart til å kjøre de 3 km ned til Espedalen igjen, men de ville ikke starte.Jeg gikk lenge å koste og muntret opp spannet til å gå, byttet litt om på ledere osv.
Endelig fikk jeg de i gang igjen, vi kjørte 200 meter før det igjen var stopp. Fram å kose, le og late som at ingen ting hadde skjedd.Fikk de i gang igjen, nå klarte vi nesten dobbelt så langt før det igjen var stopp.100 meter til nå, så er det bratte nedoverbakker fram til Espedalen, mulig det blir enklere å få de til å gå nå tenkte jeg.
Fikk de omsider i gang igjen etter en stor posjon kosing, nå gikk det mye bedre, selv om spannet var nesten lengre i bredden en i lengden, så kom vi da oss framover. Pludselig møtte vi et spann ned i lia, så vi måtte stoppe, men heldivis virket det som om at det ga dem en ekstra piff, for nå var de enklere å få i gang igjen.Det gikk nå mer eller mindre greit ned til Espedalen igjen.
Det ble lange 3 km dette, men vi var kjempe glad både hunnene og jeg for at vi kom oss ned de 3 km.
Det var synd å få en slik stopp på mitt første sikkelige langdistanseløp, spesielt synd da jeg syntes det var så moro å fint helt fram til vi fikk denne stoppen.

Hva jeg gjør framover nå vet jeg ikke, Femundløpet ser nå uoppnålig ut for meg. Har mistet tilitten til hundene mine og de har nok gjort det samme til meg.At jeg måtte bryte er greit for meg, men usikkerheten om meg selv og hundene er det største slaget å få i trynet. Står tilbake med 1000 spørsmål.

Bilder og video fra løpet kommer i løpet av kvelden